Hvordan ser du på fenomenet «symptomer»?
Er symptomer plagsomme irritasjonsmomenter som ikke har noen nytte? Er symptomer som du opplever = kroppens rop om et kjemisk medisinsk preparat? Er du fornøyd med resultatet så lenge du bare slipper å merke noe til symptomene dine? Hvis du klarer å fjerne opplevelsen av symptomene dine – ved å jobbe mot kroppens uttrykk heller enn med det – er symptomene dine borte, da?
Som du kanskje har gjettet, så er svarene mine på disse spørsmålene «NEI«.
Etter å ha dykket inn i homeopatiens verden har mitt syn på helse og sykdom endret seg, til det jeg selv oppfatter som en mer troverdig forestilling av hva våre naturlige reaksjonsmønstre betyr.
Er symptomer plagsomme irritasjonsmomenter som ikke har noen nytte?
Vi er del av naturen. Vi har noen vidunderlig komplekse kropper, som er del av oss – slik som sinnet, følelsene og sjela vår er del av oss. Vi er knyttet sammen med hverandre gjennom en universell bevissthet som er manifestert i enhver av oss, og som byr på mangfoldige muligheter til selvutvikling og selvrealisering. Om du ikke er helt enig i dette med den universelle bevisstheten, så er du kanskje likevel enig i at vi er ganske fascinerende skapninger? Og, at kroppene våre er ganske fantastiske sammensetninger av intelligente funksjoner – med en stor evne til selvoppholdelse og egenhelbredelse?
Kroppen vår fikser så utrolig mye på egenhånd – som vi aldri trenger å bry oss med. Hver dag er det masse småting som kroppen tar seg av, før det blir noe stort problem for oss: den rydder unna og resirkulerer gamle/ubrukelige celler som ikke lenger har noen verdi for oss, den passer på å justere opptak og utskilling av alt vi putter i oss/det vi ikke har bruk for lenger, den tilpasser blodtilstrømningen etter hvilke aktiviteter vi driver med og hvilken høyde vi befinner oss i, og så mye mye mer. Får du en rift i huden, så fikser kroppen det for deg. Får du en rift inni kroppen, som kan skje titt og ofte i små-skala, så fikser kroppen det også. Får du i deg basiller så igangsetter kroppen et motangrep – og i veldig mange tilfeller så merker du ikke engang at du hadde fått i deg noen uvelkomne gjester.
Så, hvorfor skulle kroppen vår produsere symptomer, om det ikke var til vårt eget beste? Er det ikke sannsynlig at kroppen vår forsøker å varsle oss, om at her må det sterkere kluter til for å rydde unna problemene, ubalansene og stagnasjonene som har dukket opp?
Enten kroppen prøver å si i fra til oss at «du må roe ned og holde senga noen dager, til vi (immunforsvaret og kroppens iboende evner til å fikse deg selv) har fått ordnet opp», eller «dette klarer vi ikke å fikse på egenhånd! Vi må oppsøke hjelp utenfra»; så er det jo til vårt eget beste å lytte til det kroppen vår forsøker å formidle til oss.
Er symptomer som du opplever = kroppens rop om et kjemisk medisinsk preparat?
Før jeg ble klar over at det fantes naturmedisinske alternativer å ty til ved helseplager, så var «verktøykassa» mi ganske beskjeden når det kom til å takle symptomer som dukket opp. Kan jeg ta en paracet mot det? Kan jeg sette på et plaster? Ok, flott! Kan jeg ikke? Vel, da får jeg stikke til legen. Kanskje får jeg medisin, kanskje må jeg ta noen tester, kanskje må jeg bare ta det med ro en stund.
Altså: fikk jeg symptomer, så ble responsen min å jakte på et motmiddel. Enten ett jeg kunne administrere selv, eller ett fra legen min. Selvfølgelig er det tilfeller der det vil være min respons også i dag; men da først etter å ha lest, tolket og forstått symptomene mine etter beste evne. Hva prøver kroppen min å fortelle meg? Hva kan jeg gjøre for å etterkomme det den ber om? Er det en homeopatimedisin som passer til dette symptombildet, og min opplevelse av denne tilstanden? Har jeg homeopatimedisinen i mitt homeopati-husapotek?
Hvis symptomene er av en karakter som jeg mistenker at kroppen min vil trenge assistanse med, så vil jeg vurdere å ta en homeopatimedisin. Jeg vil altså unngå motmiddel så lagt det lar seg gjøre, og heller forsøke «med»-middel-tiltak. For homeopatimedisinen oppmuntrer faktisk symptomene – og jobber med kroppen. Ved å styrke kroppens symptom-tiltak, får kroppen tilskuddet den trenger for å jobbe seg gjennom symptomene: slik at det ikke står igjen noen barrierer når sykdommen har passert. Balanse gjenopprettes av kroppens evne til å takle utfordringer, med homeopatimedisinen som katalysator og støttespiller.
Så lenge jeg har homeopatimedisinene mine tilgjengelig, eller symptomene mine er av en karakter som jeg tror at kroppen min selv kan takle bare den får nok hvile og ro; ja, da holder jeg personlig meg unna kjemiske skolemedisinske preparater. Naturmedisin i form av urter, homeopati eller andre terapier som jeg anser som styrkende for meg, det opplever jeg det som gunstig å oppsøke. Men de kjemisk fremstilte preparatene holder jeg meg unna så fremt det lar seg gjøre uten å risikere ve og vel.
Om jeg må være tålmodig, og tillate en fase for rekonvalesens som er lenger enn den ville vært med inntak av medikamenter, så synes jeg likevel at det er verdt det: fordi jeg vet at kroppen min har fått jobbe seg uhindret gjennom problemene som den har formidlet til meg at den har.
Når det er sagt, så er vi alle frie til å velge de typer behandlinger som vi ønsker for oss selv. Når du har lyttet til kroppen din og det den forteller deg, så blir neste skritt å finne ut hva som du tror at er best for deg i den situasjonen. Hvis det er vanskelig, så kan du søke råd hos en terapeut du får tillit til (naturterpeuter.no) eller gjøre egne undersøkelser på hva som finnes av muligheter for helsepromoterende tiltak.
Er du fornøyd med resultatet så lenge du bare slipper å merke noe til symptomene dine? Og;
Er symptomene borte hvis de ikke merkes etter igangsettelse av symptomfortrengende tiltak?
Da jeg sleit med kroniske plager for en rekke år siden, så var jeg en av de som det var vanskelig for legene å komme noen vei med. Oss er det dessverre mange av. Eller, for min del, så sier jeg heldigvis: for det var grunnen til at min vei her i livet endret seg drastisk!
Konklusjonen som jeg ble presentert for flere ganger, var at jeg kunne ta antidepressiva mot mine kroniske og udefinerte helseplager. Jeg hadde ikke lyst til det, selv om jeg var sliten, lei og utmattet – både fysisk, emosjonelt og mentalt. Det å skulle ta noen medisinske preparater som kunne virke døyvende på kroppens «feilmeldinger»; det så jeg ikke på som noen løsning. Selv om jeg fjerner feilmeldingene fra synsfeltet mitt, så er ikke programmeringen fikset – og kanskje blir den bare verre etterhvert som jeg overser varslingene.
Også er det jo en del bivirkninger … uten at jeg skal legge ut så mye om det. Men, jeg må jo nevne at det virker ganske håpløst i de tilfellene hvor preparatene kan sette i gang et spekter av bivirkninger som er desto verre enn helseplagene som de skal virke mot. Selvfølgelig da i sjeldne og uheldige tilfeller, men likevel. Og, hvis disse bivirkningene kommer kraftig til uttrykk i sjeldne eller uheldige tilfeller – kan det da hende at de også kommer til uttrykk «i det skjulte», i mer hyppige tilfeller?
Jeg tror ikke at kroppene våre lar seg lure så lett. Får de ikke den hjelpen de virkelig trenger, når symptomene blir kroniske og kroppene ikke klarer å hamle opp med det på egen hånd, så fortsetter de å si i fra. Om vi fjerner én feilmelding gjennom symptomdekkende tiltak, så vil det dukke opp en ny type feilmelding. Eller, kanskje den samme feilmeldingen dukker opp på nytt – bare enda kraftigere.
Stol på kroppen din, og stol på intuisjonen din! Dere er tross alt del av den samme skapningen 😉
Hvis du vil lese mer om hvordan symptomer forstås fra homeopatiens ståsted, så kan du ta en titt på denne artikkelen (den er på engelsk).