Årene jeg studerte ved the School of Homoeopathy (SOH) var utfordrende, og utrolig givende. Horisonten min utvidet seg mye - mer enn den allerede hadde gjort gjennom egne helseutfordringer og de tallrike konvensjonelle, og etterhvert naturmedisinske/"alternative", tilnærmingene jeg forsøkte meg på.

Mitt syn på helse, liv, frihet ble større - mindre begrenset - mer "magisk"? Ikke som i hokus-pokus, men som i den forunderlige erkjennelsen at det er så mye mer ved vår væren her på jorda, som del av naturen, enn jeg har lært i oppveksten min; i innlemmingen min i systemer vi har skapt i samfunnet vårt, for å "holde styr" på oss alle sammen ...

Når jeg ser tilbake på "meg" før homøopatistudiene, så er det stor endring frem til "meg" nå. Men, når jeg ser tilbake på "meg" for bare et par år siden, så er det faktisk også en veldig stor endring frem til "meg" nå. Min indre reise har tatt seg opp flere hakk. Mine syn på helse, liv, frihet har endret seg på ny: blitt større? Rommer mer? Men samtidig, "enklere" på et vis?

Som en av mine fantastiske forelesere ved SOH sa, "homoeopathy is simple, but not easy" - homøopati er enkelt, men ikke lett: enkle prinsipper, men krevende å mestre/beherske. Litt som med f.eks. meditasjon (for mange av oss, i hvert fall): enkelt prinsipp - ikke la tankene få styre, sitt i stillhet og søk innover - vanskeligere i praksis?

Nå sier jeg ikke at homøopati er meditasjon, men det er snakk om energi; frekvenser; grave i dypet av oss selv ved kroniske tilstander, og respondere mer raskt og intenst på de kraftigere/tydeligere signalene vi får fra kroppen ved akutte lidelser. Kort (og ufullstendig) sagt.

Før, i løpet av og etter SOH-studiene mine kjente jeg på iver og ønske om å hjelpe andre med alt det jeg har lært. Å bidra til andres opplevelse av homøopati som tilnærming til økt helse, og dermed frihet - kreativ utfoldelse uten hindringer, i takt med egen drivkraft/livskraft.

Mitt ønske om å hjelpe og bidra har også endret seg. Og, min oppfatning av homøopati som verktøy har vært gjennom en heftig runde i min indre kvern: hvorpå jeg nå endelig føler at jeg kan si jeg har landet inn en slags konklusjon:

"En pille for alt som er ille" ... homøopati kommer jo også i pilleform, stort sett: dog erfarer jeg at det gjerne er konvensjonelle legemidler det henvises til i dette uttrykket.

Likefullt har jeg de siste par årene fundert mye på hvorvidt homøopati egentlig er nødvendig? Hvorvidt det er nødvendig med noen "ytre" intervensjon overhode? Eller er det utelukkende full hengivelse til egen kropps evner vi trenger?

Jeg har skrevet mer om mine tanker om våre selvhelende evner i denne teksten. Her og nå ønsker jeg å adressere mer av egen tvil omkring homøopatiens plass i helingsprosessen: og den plassen jeg har kommet frem til at jeg tror den har - i hvert fall i mitt arbeid og liv!

Det hjalp veldig å snakke med en homøopat-kollega/tidligere studievenninne om homøopati - og våre erfaringer. I tillegg hjelper det stadig å delta i webinarene til Jeremy Sherr, som jeg opplever at adresserer viktige aspekter ved homøopatien på en edruelig måte: slik at jeg  fortsetter å utvikle min evne til å benytte homøopati - for egen del, og i sparring/støtte for andre.

Tvilen min har munnet mye i en stadig sterkere tro på at vi har alle svar, og nøklene til alt vi trenger, i oss selv. Og hvis jeg virkelig føler og tror det sterkt - som jeg nå gjør - hvor kommer da homøopati inn?

Selv om jeg ikke tror at det er noe galt med kroppene våre; og at kroppene våre har fantastiske egenskaper, med stor kapasitet til å tilpasse seg det vi/omgivelsene utsetter den for; så erkjenner jeg også at jeg ikke vil innta et kosthold bestående av kun raffinert sukker, om jeg vil ta vare på kroppen min. Jeg vil ikke utelukkende drikke kaffe i løpet av en dag, om jeg vil ta vare på kroppen min: faktisk må jeg være veldig måteholden med kaffe for å ikke bli påvirket negativt (noe jeg virkelig opplever gevinsten av først etter å ha holdt meg unna en stund, som med mye annet vi putter i oss).

Da er det ikke slik at svaret ikke er å finne i kroppen: men at kroppen formidler svaret når jeg lytter til den - tilpasser meg det den formidler - og dermed gjør justeringer i mitt kosthold.

Når det gjelder homøopatien, så blir dette på en måte "større":

"Liknende kan liknende kurere". Homøopati =

1. Likheter
2. Totalitet
3. Individualitet
4. Mindre er bedre (/mer: "less is more")

En bitteliten mengde av en hvilken som helst substans vil kurere en totalitet av symptomer som likner (nok) de den er i stand til å forårsake i et friskt individ; så fremt likhetene er basert på unikt individuelle indikasjoner

Eller, sagt på en annen måte:

En bitteliten mengde av en dynamisert substans vil kurere en totalitet av symptomer som likner de unike den kan forårsake hos friske individer

Det er ikke dermed sagt at vi og kroppene våre må få tilført homøopati for å kunne bli friske - i balanse - frie fra hemninger. Men, homøopatisk fremstilte midler kan utgjøre en stor forskjell og bidra langt på vei med å få oss dit: faktisk ta oss helt frem, om vi greier å kombinere indre arbeid med valg av homøopatimedisiner som passer til kroppens signaler.

Jeg tror de fleste som har studert homøopati, og erfart hvordan disse små pillene eller dråpene som inntas snur om på det som har vært av smerte/lidelse/hemninger slik at det oppleves økt energi; overskudd; ro; kreativitet; glede -

- men ikke nødvendigvis uten noen tyngre prosesser av utrenskning først, med aksept og frislipp av det som kommer til overflaten -

- har hatt tanker om at "homøopati er svaret på alt av lidelser"!

Jeg vet jeg følte det sånn i løpet av studiene mine, og de første årene jeg praktiserte homøopati - hvis jeg bare finner ett middel som passer, så, voila: alle problemer borte fra kropp, sinn og sjel.

Og ja, det kan oppleves slik.

Men, jeg tror nå likevel det kun skjer når vi også er villige til å ta det større ansvaret for eget liv og velvære: med all den indre gravingen, selv-aksepten, selv-kjærligheten og tilliten til at vi blir holdt av noe større enn oss selv når vi bare våger å gi slipp --- våger å lene oss tilbake og hengi oss til både alt det som bor i oss selv, og alt det vi er del av "rundt oss".

Nå tenker jeg ikke på den dosen av Arnica montana (Arn) som vi tar om vi har slått oss; eller den dosen Aconitium napellus (Acon) som vi gir til barnet som så vidt rekker komme inn døra etter å ha lekt i kald vind uten lue, før feberen plutselig slår inn; eller den dosen Ignatia amara (Ign) som vi gir til den som nylig har blitt fullstendig satt ut av overveldende sorg.

Jeg tenker mer på de lengre prosessene; de kroniske; hvor vi nøster opp i alt som henger igjen fra tidligere: kanskje med ett middel som passer til alt som dukker opp, eller kanskje med flere midler som passer til ulike lag av det som har satt seg i kroppene våre.

Det er vanskeligere å velge middel som virkelig kan virke i dybden, for noen som ikke greier/våger/tillater seg å åpne opp for de indre krikene og krokene --- med bortgjemte emosjonelle traumer og tilpasningsmekanismer --- med ærlig, ekte og rått uttrykk av hvordan disse oppleves når de får lov å komme frem: i heltemodig styrke og tillit til at vi blir hakket friere etter å ha turt å kjenne på dette;

For når vi våger dette, våger sårbarheten vår skritt for skritt, i trygge omgivelser og gjerne med speiling og støtte fra noen vi har tillit til, da kommer også det individuelle tydeligere frem; det særegne som kroppen formidler gjennom symptomene, og som vi greier å sette ord på når vi bruker tid - er tålmodige - lytter inn i kroppen, heller enn å forsøke analysere med hodet;

Som dermed kan matches med et eller flere homøopatimidler som virkelig uttrykker sammme fornemmelser som kroppen formidler --- med dypere støtte og omveltning fra stimulusen til midlene, når kroppen responderer og setter i gang mer effektiv opprydding/utrenskning enn uten dette verktøyet.

Som med homøopati, så med mye - det meste - annet; tror jeg.

Svarene vi søker, drømmene vi ønsker å manifestere, barrierene vi forsøker å overkomme:

Jeg tror det er enkle løsninger --- den samme enkle løsningen, kanskje? --- men ikke lett å dykke inn i: i hvert fall ikke i starten, når det er helt ukjent;

da er det gull verdt å finne støtte i trygge rom, etter det jeg har erfart --- tørre å dele av sitt indre med andre, omfavne egen sårbarhet = styrke...

Så, etterhvert, blir det mer kjent - mer trygt - mer intuitivt: å lene seg tilbake, lytte inn i kroppen heller enn huet, og finne de svar man trenger der, på innsida, og ikke utenfor i noe/noen andres meninger.

Og min konklusjon, om hvor homøopatien kommer inn i bildet, hvor jeg ønsker å komme inn i bildet, er som en støttende og trygg favn som kan bidra til å:

• senke terskelen mot gjenvunnet balanse, i helheten kropp+sinn+emosjoner+sjel
• speile tilbake og støtte, for større innsikt og erkjennelse av egen væren/tilpasning
• vende oppmerksomheten innover - i deg - med fullt fokus, fritt og ærlig

Alt dette for at den store styrken som bor i oss alle, som vi (slik jeg ser det) aldri har lært å omfavne (før vi har blitt presset til å lære så mye annet), kan få vokse frem etterhvert som vi er klare - og frie nok i oss selv - til å ta den i mot helt.

Så, ja, jeg tror homøopati har en viktig rolle - for akutte lidelser såvel som for kroniske - og jeg vil fortsette å berike mine kunnskaper og erfaringer med homøopatien så lenge det oppleves meningsfylt for meg;

hånd i hånd med alt indre arbeid jeg fokuserer på fra dag til dag, fra stund til stund