Homøopatien tilsidesatt

Homøopati er ikke lenger mitt hovedspor. Kanskje har ikke homøopati vært mitt hovedspor noen gang, men heller del av min modningsprosess mot den veien jeg er ment å gå – for å finne frem til det jeg har å gi? For å lære om helse, helhet, natur: min inngangsport inn i det større, dypere, altomfattende – som jeg ikke hadde vært borti før helseutfordringene mine åpnet horisonten min for "det alternative".

Jeg har ikke sluttet å se på homøopati som verdifullt verktøy for å støtte kroppen i helingsprosesser. Men jeg kjenner at min iver, min indre flamme, brenner sterkere for å arbeide med mennesker uten noen form for intervensjon annet enn medmenneskelig nestekjærlighet, støtte, speiling: og det har demret for meg over tid, over de siste årene. Jeg har ivret etter å dykke dypere ned i aspekter, temaer og kunnskap som ikke er homøopati – og kjent på en tyngre følelse rundt det å skulle lage den neste homøopati-ressursen, eller bruke timevis på å finne frem til egnet homøopatimedisin for individet som har lagt sin lit til meg: dette som tidligere har vært så givende!

Kanskje kommer engasjementet sterkere tilbake senere, for min rolle i formidling og tilbud med homøopati som tilnærming? Men nå må jeg ærlig innrømme at det er andre fakler jeg vil la brenne sterkere og friere:

Jeg vil dykke ned i det store temaet traumer, og hva det har å si for vår helse – og dermed frihet. Jeg vil dele mer av det jeg har lært og erfart om vår fantastiske evne til å vokse oss større, når vi tør – og tillater – å ta i mot alt som bor i oss: det mørke, skumle, vonde, såre – og det sterke, kraftfulle, sårbare, uttrykksfulle, kreative, skapende, kjærlige som vokser seg større når vi omfavner alle deler av oss selv.

Også vil jeg dele av alt jeg har lært, og stadig lærer mer om, når det gjelder loven til jeg: kvinnen (eller mannen, om du: er en mann). For her vet jeg at jeg kan bidra, og at det er kvinner og menn som ønsker at jeg tør å la stemmen min bli hørt – at jeg formidler det jeg kjenner at brenner så sterkt på innsiden, fra hjertet mitt.

Hva innebærer dette, helt konkret?

Jeg skal ikke lyve: det har vært krevende de siste fire årene, å forsøke å nå ut med mine homøopati-tilbud. Det har vært noe oppsving, men ikke nok til at jeg har kjent en bekreftende flyt av energi/kroner inn – det har vært mye mer ut. Jeg har forsøkt å gi, gi, gi: med de verktøy, modeller, metoder og råd jeg har oppsøkt fra mer erfarne individer i homøopatien. Men selv om jeg har hjulpet en god del kvinner, menn og barn de siste årene, så har ikke min energi vokst i arbeidet med homøopatien – heller omvendt;

Men jeg har tviholdt! Jeg har ikke sluppet taket, selv om jeg har kjent at iveren, gleden, energien har vokst i møtet med kunnskap om permakultur – som jeg ser resultater av (smått om senn) ute i hagen; i møtet med kunnskapen som gjør meg i stand til å presentere loven til jeg: kvinnen, og konfrontere frykt for autoriteter utenfor meg selv, og dermed føle meg både sterkere og friere – med kombinasjon av glød og ro i mitt ønske om å formidle dette videre; og i møtet med innsikt i alt som bor i oss som mennesker – som unike individer – med enormt potensiale for å skape og vokse, både sammen og individuelt.

Jeg vil ikke tviholde lenger. Det kjennes ut som en forløsning å si at nei, vet du, jeg skal ikke fokusere på homøopati lenger – i hvert fall ikke nå. Det kommer ikke flere medisinbilder, i hvert fall ikke i nærmeste fremtid. Jeg ønsker ikke å finne frem til homøopatimidler for andre, i hvert fall ikke før vi har gravd i det som er av indre lag: som kan åpne opp for friere flyt, energi, heling og frihet til å skape. Skulle ønsket om å matche hva enn som kommer opp i samtalen, med en homøopatimedisin, dukke opp; ja, så kan jeg formidle det der og da: men jeg vil det skal være fra et genuint inspirert sted – fra intuisjonen min – og ikke fra en forutbestemt "løsning på et problem", som for meg kjennes tyngre ut; som for meg ikke lenger ærer det at vi har alt vi trenger, i oss selv.

Jeg vet, det var ikke så konkret det heller, men jeg nærmer meg:

Jeg slutter (per nå, i hvert fall) å tilby homøopati-tjenester. Det kan være jeg inviterer det inn, i samtale med enkeltindivider, men dette er ikke lenger et konkret tilbud fra meg.

Jeg fokuserer på å dele av kunnskap som jeg opplever som kraftfull og frigivende, selv om det samtidig er konfronterende; og inviterer de som resonnerer med meg til å bestille timer for samtale, sparring, støtte og eller speiling omkring disse temaene – eller annet som den indre hjertestrengen føler at jeg kan være med å holde et trygt rom for å dykke inn i.

Jeg lar homøopatiressursene ligge åpent, slik de er: det kan tross alt hende at noen har glede og nytte av dem fortsatt – selv om det kanskje ikke vil komme nye (på en stund). Men det var nok en grunn til at jeg følte for å skape rom for et større konsept enn "Ringsaker Homøopati", da jeg flyttet homøopatien til et underdomene av "naturligfrisk.no" – selv om jeg ikke så det så tydelig da (og kanskje ser jeg fortsatt ikke den større helheten som vil vokse frem).

Det er nok en grunn til at de stemmer jeg har lyttet til mest de siste årene, og inkorporert kunnskap og innsikt fra over tid, har fokusert mye på alt vi har i oss: og egenarten i hver enkelt sin stemme, i hver enkelt sine gaver og bidrag til våre fellesskap i dette livet. Jeg skal nemlig finne min egen stemme. Jeg skal nemlig tillate mine egne gaver og bidrag å få vokse seg frem i meg, og bli modigere i å la min stemme – og min sårbarhet – og min styrke – bli hørt, sett og følt av dem som trenger å bli berørt av meg: slik jeg blir berørt av de som treffer meg med sine stemmer og gaver.

Dette er skummelt. Dette er spennende. Om dette blir stort og fritt nok til at energi (inkludert penger) strømmer friere i livet mitt med én gang, eller om jeg finner annet arbeid ved siden av for å støtte meg i de prosesser jeg er i, det får jeg se: jeg velger å tørre – i hvert fall forsøke å tørre fullt og helt – å ha tillit til at hjertet mitt, og det jeg føler at energien/frekvensen min brenner sterkest for, vil være rettesnoren som guider meg i tråd med den naturen som jeg er en del av.