Jeg er glad i å gå tur – sammen med noen jeg er glad i, eller alene. Når jeg går alene er jeg enda mer bevisst omgivelsene mine og turterrenget; særlig på kortere turer. Det kan være på godt og vondt, for jeg har en urasjonell engstelse for å treffe på en sint elg (mon tro om jeg finner det oppført som symptom i de homeopatiske repertoriene? 😛 ) – og blir litt skvetten når det er mørkt. Men disse «vonde» sidene er jo egentlig ikke vonde: bare utfordringer som jeg lærer å bli tøffere av. Faktisk har jeg merket endring i min evne til å respondere på disse «bekymringene» etter den siste homeopatimedisinen jeg tok! Jeg har nå en større tendens til å omfavne mørket som en trygg venn, enn å engste meg for hva det skjuler. Og at det skal dukke opp en sinna elg foran meg på stien er jo ikke voldsomt sannsynlig, selv om jeg har hørt historier om at det har skjedd … 😉
Når jeg var på eventyr i skogen en av de siste dagene – (ja, jeg kaller det eventyr selv om det bare var en halvtimes tur i «bakgården» – hele livet er jo et eventyr!) – så var det kun rådyr som hadde tråkket i stien før meg, siden siste snøfall. Uberørt og vakkert, med hint av de andre skapningene vi lever side om side med.
På eventyr kan man snuble over mer enn rådyrspor. Her kom jeg over et fundament som noen har bygget, før vinteren gjorde sitt inntog. Hvor lenge det har stått der, vet jeg ikke. Om det kommer til å bli til noe mer, det vet jeg heller ikke. Men det satte noen assosiasjoner i sving hos meg likevel:
Fundamentet vårt danner grunnlaget for hvordan vi takler utfordringer, stress, sorger og gleder. Det, og erfaringene våre. Innsikten og kunnskapen vi har tillært oss, eller bærer i oss som en del av grunn-substansen vår: den indre intelligensen som holder både kropp og sinn i gang – kroppsinn. Kropp og sinn er ikke to adskilte deler, de er ett: kroppsinn. Dette synes jeg Tina beskrev så fint på NNH-kongressen, da hun også presenterte Timani: en behandlingsform hun har utviklet. Vi må slutte å lage skiller i noe som er såpass tydelig helhetlig! Når vi skaper skiller, gir vi også bedre grobunn for blokkeringer. Å fjerne skillene gir mulighet for bedre flyt.
Når vi har et fundament kan vi bygge videre på det. Vi kan styrke det, pleie det og sørge for at det står støtt gjennom ytre påkjenninger. Men det kan også svekkes, hvis vi ikke tar godt nok vare på det. Kanskje er det også svakt i utgangspunktet? Desto større grunn til å være bevisst de valgene vi tar – hele tiden. Og desto større grunn til å velge metoder som spiller på lag med de naturlige egenskapene til fundamentet – de naturlige egenskapene til helheten. For oss mennesker, og faktisk for dyr og planter, har homeopati vist seg å være en slik metode: som styrker fundamentet vårt, når en velvalgt homeopatimedisin får alliere seg med vår indre intelligens og drivkraft.