Alltid syk?

Alltid sjuk?

Alltid den som er sjuk?

Det går på livskvaliteten løs, å aldri få overskuddet ordentlig tilbake;

Å ikke ha et robust nok immunforsvar til å takle triggere og traumer til kropp, sinn og det emosjonelle indre livet vårt.

Samme hva vi kan lese om at "noen er bare syke", og det er "vanligere å være kronisk syk", og "ikke alle kan gå gjennom livet med god energi":

Jeg er ikke enig i at vi MÅ ha det sånn, vi som rammes.

Det er jeg et levende eksempel på selv.

Da jeg ble dårlig: magen min var ikke på stell;

jeg reagerte på alle måltider - matlysten forsvant, og jeg ble uvel av alt;

energinivået sank sakte men sikkert, sammen med humøret, livsgnisten, fokuset, evnen til å være sosial;

og jeg ble stadig mer fortvilet, for jeg fikk ikke hjelpen jeg trengte!

Legene jeg gikk til kunne ikke hjelpe meg, for de fant ingen klar årsak - og dermed ingen god behandling.

Jeg var gjennom biopsi av lymfeknuter; koloskopi; gastroskopi; haugevis av blodprøver; kartlegging hos psykolog (en god bunke spørreskjemaer); testet for tuberkulose på reiseklinikken;

det var lite vi IKKE forsøkte, jeg sammen med foreldrene mine, i fortvilelsen.

Jeg isolerte meg mer fra venner, for jeg hadde ikke ork til å være sammen med dem - og evnet ikke å føle glede: kun nedstemthet over å være så forbanna sliten hele tida.

Så kom det, da: "vi kan gi deg en resept på antidepressiva, hvis du vil! Det kan roe ned magen, og hjelpe på humøret ditt"

Det var dråpen. Yeah, right! Jeg skal gå på legemidler, med haugevis av bivirkninger, kanskje resten av livet - fordi dere ikke finner ut hva som er gæernt! Særlig! NO WAY!!

Jeg er så glad for at jeg fortsatt hadde nok fight igjen i meg.

Og evig takknemlig for en familie som var ressurssterk nok til at jeg kunne fortsette jakten min på svar: men nå utenfor det offentlige helsetilbudet, hvor jeg hadde fått nok.

Ja, jeg hadde fått noen mulige merkelapper å benytte meg av: irritabel tarm syndrom (IBS), kronisk utmattelsessyndrom (ME), depresjon (hva kom først, høna eller egget?)

Men alt dette var jo bare samlebetegnelse på en rekke symptomer som ingen av legene jeg gikk til kunne forklare årsaken til.

En kompis av meg fortalte at en han kjente hadde tatt hårmineralanalyse, og fått tilskudd av naturlig vitaminer og mineraler basert på mangel-profilen.

Hm, dette har jeg ikke prøvd!

Jeg fant en som tilbød dette: en homeopat, i Drammen. Så jeg dro dit!

Hår ble sendt til analyse, og jommen manglet jeg ikke ALT!

Da jeg startet på medisinstudiene (jeg nektet å gi opp, jeg ville ikke bare sykemelde meg og ligge hjemme), knasket jeg 20 tilskudd av vitaminer, mineraler, alger m.m. om dagen.

Også fikk jeg noe annet av denne "homeo-et-eller-annet": en homeopatimedisin, som hun fortalte at kunne bidra til å styrke immunforsvaret mitt.

Tja, hvorfor ikke? Noen bittesmå piller som smaker søtt - ok, gi meg det også, du.

Så var det kostholdet, da.

Jeg startet med å kutte ut sukker - og ikke bare sukkeret vi finner i sukkerskåla: men ALT av sukker! Har du lest bak på pakningen til varer du kjøper på butikken? Det var ikke lett å navigere seg frem til kun sukkerfritt -

og samtidig skygge banen for lettprodukter.

Men jeg var standhaftig, og ble etterhvert vant til å kun kjøpe matvarer som var rene - eller i hvert fall helst under 5 ingredienser i seg, hvorav ingen sukker, og så lite karbohydrater som mulig - over et par år.

Jeg pøste på med fett: fra gode, rene, ekte kilder: kokosolje, olivenolje, økosmør fra Røros, økorømme, økofløte, avokado, you name it!

Og vet du?

Etter bare noen uker fikk jeg høre: "Men Marianne, du er jo tilbake!"

Energien min økte i takt med endringen i matvanene mine, homeopatibehandlingen, og tilskuddene - som jeg etterhvert kunne trappe ned på.

Humøret steg, i takt med at kroppen min fikk styrken sin tilbake - gjennom riktig drivstoff, og stimuli fra et av midlene vi har i homeopati-verktøykassa.

Jeg fikk, kort sagt, livet mitt tilbake etter flere tøffe år.

Og med denne erfaringen fikk jeg også en åpenbaring: legevitenskapen har IKKE de beste løsningene i alle tilfeller, og IKKE de beste verktøyene for alle lidelser, og IKKE alle svarene på hva kroppen faktisk trenger.

Vi må fokusere på drivstoffet vårt.

Vi må fokusere på naturlige tilnærminger, som er i tråd med nettopp naturen - som kroppen vår er en del av.

Og vi må lytte til signalene som kroppen vår gir oss. Kjenne etter. For det er vi selv som sitter på alle svarene, og som må ta ansvar for helsa vår: ingen andre.

Andre kan hjelpe oss, men vi må ta ansvaret - SELV.

Dette har blitt, og kommer til å være så lenge jeg lever, en hjertesak for meg - og et budskap jeg for alltid kommer til å fronte til alle som vil lytte til meg!